En gammel mann fra Utbygda, fra Mo, fortalte meg engang at han som ung hadde gått en tur til Kirkebygden sammen med en del andre ungdommer. Det ble kveld før de gikk hjemover igjen, men det var månelyst, fint og klart vær. Da de kom til Kølabekkskauen, gikk han et lite stykke bak de andre. Plutselig får han øye på et kvinnemenneske som gikk på den andre siden av veggrøften, i skogkanten. Hun gikk ifølge med dem hele veien utover, litt foran ham, men litt bak de andre. Den unge mannen var skrekkslagen, han våget ikke si et ord, gikk bare på for å holde følge med de andre. Kølabekkskauen var lang denne kvelden, men omsider kom de da frem, og de gikk hjem til en av ungdommene. Mor i huset la øyeblikkelig merke til at vår unge venn var likblek, og hun spurte; ”Har’u sett noe nå?” Dette kunne han selvsagt ikke nekte for. Hun gav ham litt vann å drikke, men så ble han så dårlig at han måtte gå hjem. Han måtte faktisk holde sengen hele den påfølgende dag.