FIRMASTET BARK ”BELLANDS”
Gøthe Gøthesen
Av en førstereisgutts dagbok.
Sjøfartslitteraturen er full av beretninger om mannsdåd, ”windjammers”, eventyrlige reiser , shantysang og jenter med stråskjørt. Ikke rart at unge menn ville til sjøs. Men ingen regel uten unntak. Et slikt unntak var Lindgård Konrad Zeiner fra Holtekjær. Kanskje trodde han ikke på alle historiene, kanskje hadde han andre fremtidsdrømmer. Femten år gammel dro han til Tønsberg og fikk løfte om læreplass hos en elektriker. Men det var ikke så enkelt. Hans far ville det annerledes. Gutten skulle til sjøs. På seilskute. Dette var en del av oppdragelsen for en tjømling. Bare på den måten ble det folk av ham. Basta! Slik ble det. Etter nok et besøk i byen hadde han hyrekontrakt. Han skulle være messegutt om bord på den firmastede barken ”Bellands” av Tønsberg.
Seilskutene hadde egentlig utspilt sin rolle. Damp og motor hadde overtatt det meste og svært mange seilskip var torpedert under den første verdenskrig. Alf Monsen i Tønsberg var en av noen få norske redere som drev en seilskipsflåte etter verdenskrigen . Han eide flere store engelskbygde stålskip: ”Bell”, ”Bellpool”, ”Bellhouse” og ”Bellands”, alle innkjøpt ”second hand” fra England .”Bell” var Norges største seilskip , en kjempe som lastet 5.080 tonn. ”Bellands” var nesten like stor, hun hadde en lasteevne på 5,030 tonn. Hadde Zeiner hatt et ønske om å mønstre på en tjømeskute på denne tiden , ville han neppe hatt noen suksess. Tjømes seilskipsfart hørte da historien til. Og ingen tjømereder eide noensinne et seilskip av ”Bellands” format. Denne kjempeskuten var bygd i England og seilte ut på jomfruturen i 1891 under engelsk flagg .Navn og hjemsted ble som følger:
”Forteviot” Engelsk flagg
” Werner Vinnen ” Tysk ”
”Bellands” Engelsk ”
”Yavry” Norsk ”
”Bellands” ” ”
Disse siste, store stålskutene representerte seilskipsfartens siste krampetrekninger i kampen mot dampskipene. De kunne bare lønne seg i langfart og ble ofte satt i fart mellom Europa og Australia, Syd Amerika og andre fjerntliggende områder. Dette kan kanskje lett lede tanken inn på klipperne, men i motsetning til disse seilmaskinene, var de nye stålskipene fyldige og egnet seg godt for bulklast. Både under norsk og engelsk flagg, var Australia ofte ”Bellands” bestemmelsessted. Det var det også da skipet gjorde sin siste rundreis, mens Zeiner var messegutt om bord.
Den 22 mai 1924 lettet ”Bellands” anker og satte kursen sørover. Av mannskapslisten kan vi blant annet lese oss til at månedshyren for en førstereisgutt anno 1924 var kr 48,00. Kanskje vil det interessere noen at det var en tjømling til om bord på ”Bellands”: dekksgutt Einar Bakke. Mange år senere fortalte Zeiner om første etappe av denne reisen at han sjøsyk og elendig satt og skrellet poteter mens tårene rant og han lengtet hjem til mor. For øvrig vet vi praktisk talt ingen ting om turen sørover, bortsett fra at den endte i Australia. Men der nede ”down under” , fisker Zeiner frem en liten kladdebok og begynner å skrive dagbok på frivakten.
Noen dramatikk rommer ikke dette dokumentet, snarere tvert i mot .Her er intet om ”landlov med sus og dus”. Som Zeiners datter Inger uttrykker det: ”Det handler nesten bare om været”. Og det stemmer, hele boken er full av meteorologiske observasjoner. Men la oss allikevel bla gjennom hans møysommelig nedskrevne notater fra den tiden han slingret seg gjennom ”The roaring fourties” og andre deler av et stort og lunefullt Atlanterhav og se hva han har å fortelle.
16 februar 1925: ”Bellands” ligger i Port Lincoln, South Australia, er lastet med hvete og klar for hjemreisen. Det fyres på donkeykjelen, her trengs damp til vinsjer og ankerspill. Utpå dagen blir vinden gunstig og kaptein Albert S. Henriksen fra Nøtterø bestemmer seg for å sette seil. Antagelig sender han de aller fleste av skipets rundt 40 mann til værs. Opp med ankeret, seilene fylles og de er ”homeward bound”. Telegrammet hjemmefra lyder ”Falmouth for ordre”. Skuta er ikke før kommet klar av land før en stiv kuling feier over dem og sender ”Bellands” av gårde med 10-12 knops fart. Den syttende har været roet seg litt og de ligger i Spencergulfen og slingrer. Maten betyr mye til sjøs. Fra byssa siver lukten av middagsmat: ferskt kjøtt. Til sjøs betyr dette oftest kokt oksekjøtt med” løksos” og fersk suppe. Denne dagen har Zeiner også tid til å gå i slappen for å handle. Slappen er skipperens lille butikk der han selger forskjellige nødvendighetsartikler til skipets mannskap. Zeiner graver dypt i lommen, kjøper et par sko, en livreim og en pakke Sunlight såpe. Det gjør ham ett pund tre shilling og seks pence fattigere. Der gikk halve månedshyra!
Freden varer ikke lenge. Den 20 februar blåser et av mersseilene i filler. Både denne og følgende har de stormende vær : ”med volsom høi sjø og stadig vand på dek så det er umulig å gå på dek så en må gå på stormbroen…” Han forteller videre: ”Stuerten fik hånden sin klemt istyker idet han var oppe på merseråen og gjorde fast seil”. Skuta ligger på været. Det er jo interessant at man sender stuerten til værs for å berge seil. Tidene forandrer seg!
Han fortsetter skrivingen ufortrødent, det gjelder stadig meteorologiske observasjoner, kuling, storm og stille. Man minnes noen strofer fra en gammel vise:
Snart seiler hun for bidevind og slør
Og tumler om i storm fra nord til sør
Mangt ondt hun døier, før stormen løier
Og hun kan seile for, en bliden bør.
Vi er kommet til lørdag den 28/2. ”Bellands” bestikk viser 49 grader 36 minutter syd, 160 grader, 25 minutter øst. Dette betyr at de befinner seg et stykke sydvest for New Zealand. Zeiner synes kanskje han har brukt for mye penger. Men en liten handel kan gi litt i en slunken kasse. Om dette sier dagboken: ”Har solgt gummistøvlene mine i dag til Erik Rosander for ett pund ti shilling”, altså ca 30 kroner.
Det er blitt kaldt i luften. De har hentet frem kaminen og gjort den klar til oppsetting i ruffen. Dagen etter er den på plass og i full virksomhet. Det er vanskelig å oppbevare maten på en seilskute der man er helt prisgitt variasjoner i klimaet, kjøleanlegg fantes ikke. Zeiner og to andre gutter blir satt i gang med å sortere ut råtne poteter. Dette gjentar seg etter noen dager.
Kaptein Henriksen er ingen dauseiler, av og til går det så mye remmer og tøy kan klare. Den 3 mars rapporterer vår messegutt: ”Vinden økende til storm og lit regn. Fører alle seil untagen Røiler og øvre Bramseil. Fart 12-1/2 mil (ca)”. 12,5 knop er ingen liten fart for en seilskute, de aller fleste damp- eller motorskip ville hatt vanskeligheter med å følge ”Bellands” denne dagen. Men albatrossen klarer det. I kjølvannet henger en eller flere albatrosser, slik de har for vane .Time etter time , dag etter dag ligger de og flyter oppe i luften, få meter over dekket. Jaktinstinktet våkner hos styrmannen. Han følger en gammel tradisjon, rigger ut ”fiskeutstyr” og fanger en albatross. Hva de gjør med den får vi ikke vite, men det antydes at den slippes ut igjen. Den ene stormen avløser den andre. 5 mars får de nok en gang dårlig vær: ”Vinden økende til sydvestlig kraftig storm med regn. Går for stumperne” .”Stumpene” er nedre mersseil på en råseilsrigget skute. I hard vind ble gjerne de større seilene berget mens stumpene som var relativt små ble stående i det lengste. Da seilte de” for bare stumpene” Uttrykket ”det går på stumpene” brukes den dag i dag av både sjøfolk og landkrabber og betyr gjerne at noen er ute i hardt vær eller tærer på de siste ressursene. Den 6 mars passeres 180 grader østlig lengde. Zeiner noterer:” Når en passerer 180 grader blir det to dage av samme navn og dato. Hvorav det blir fredag den 6 i morgen også”
”Bellands” stamper videre med sin tunge last. Det daglige arbeide vies sjelden særlig oppmerksomhet i dagboken. Men av og til skjer det noe som blir funnet verdig til innføring. Onsdag 11-3 : ” Vi har slaktet en av grisene i dag. Vi fik ikke noget blod av den da di ikke fik slåt og stuket den som di skulde”. Man aner en avlivningsprosess som ikke er helt etter oppskriften. Zeiner skriver videre: ”Kapteinen tok 3 fotografier av os da vi holt på og slakte den” Neste dags viktigste nyhet er: ”Svinestek til midag”. Det smaker sikkert fint , om kort tid vil nok saltkjøtt og -fisk dominere menyen.
Han forteller ingen ting om sine gjøremål som messegutt . De er kanskje ikke alt for spennende . Oppvask, vask av dørker , oppdekning og servering mens skuta slingrer og vrir seg, purring av mannskaper osv. Den ene dagen er lik den andre. I dagboken finner vi også andre ting som opptar ham, for eksempel en liste over ting kjøpt i slappen mellom Port Lincoln og Falmouth:
1 par sko
1 lærrem
1 pk Sunlight såpe
1 par dungeribukser
Jansen (gjeld?)
Til sammen ser dette ut til å utgjøre 2 pund 19 shilling og 6 pence. På kredittsiden kommer gummistøvlene som han solgte til en skipskamerat.
Det svære skroget siger sakte men sikkert østover. Når Zeiner av og til noterer farten er den ofte 10-11 knop. De befinner seg på 56 grader syd og 136 grader vest, omtrent midt mellom New Zealand og Kapp Horn da de observerer det første av flere isfjell. Når de attpå til får tett tåke blir det farlig. Men det går bra til tross for at isfjellene av og til ligger ganske tett.
Zeiner er en fremmelig messegutt. I den lille kladdboken finner vi øvelser i morse. Kanskje sysler han med planer om å utdanne seg til telegrafist? Mer eksotisk blir det unektelig når han av og til krydrer sine værobservasjoner med øvelser i runetegn! Nyttig for oss er det at han praktisk talt hver eneste dag noterer skipets posisjon. Dermed kan vi følge ”Bellands” rute fra Port Lincoln til Falmouth i detalj. Hun følger den samme ruten som tusenvis av seilskip før henne. Fra Australia seiler de østover, godt hjulpet av en aldri sviktende vestavind med kurs for Kapp Horn. Søndag 29 mars skriver han bl.a: ”Frisk bris med klar luft, mørke skyer iblant. Høi sjø. Tiltagende til stiv kuling. Alle seil sat untagen for-og krys røiler. Vi er bare nogen få mil ifra et par små øer som ligger et stykke utenfor Cap Horn” Etter å ha passert dette fryktede og beryktede stedet uten større vanskeligheter, dreier de langsomt nordover. Den 17 april kommer sydostpassaten og hjelper dem videre mot nord.
Den 7 mai passerte ”Bellands” ekvator. Dette skjedde tydeligvis uten kong Neptuns medvirkning. Antagelig hadde han vært om bord på nedtur og sørget for at alle ble døpt på behørig vis. Varmen i dette området kommenteres ikke, så den har antagelig ikke sjenert Zeiner.
Trafikken er beskjeden. Det første livstegn rapporterer Zeiner den 4 mai: ”Paserte en gresk stimbåt som di signaliserte til (Alt well)”. Neste gang var det en landsmann, den 10 mai observeres :”en av Wilhelmsens motorskiber” .Nordostpassaten driver dem nå i nordvestlig retning inntil de når vestavindsbeltet og kan styre rett mot sitt bestemmelsessted. De er nå inne i et mer beferdet område. Den 23 mai signaliserer de til den tyske firmastede barken ”Gustav” som forteller at de har brukt 100 dager fra Melbourne. De nærmer seg Kanalen, den 11 juni passerer de Ouessant eller ”Høisand” som Lingård (og andre norske sjøfolk) kaller det. Så blir det folksomt, de passerer ”stimbåter” i ett sett. Den 18 juni kl 600 får de taubåt for baugen og kl 900 rasler ankerkjettingen ut gjennom klysset på Falmouths red.En foreløpig sluttstrek er satt for reisen. 121 døgn tok den. Til sammenligning vil et moderne 17 knops motorskip bruke ca 30-35 døgn. I Falmouth fikk de beskjed om at kornet skulle losses i Sunderland. Deretter skulle gamle ”Bellands” hugges. Hennes tid var omme.
Det ble Zeiners første og ”Bellands” siste reis. Kaptein Henriksen og Lindgård Zeiner var vaktmannskap om bord mens skipet ventet på å bli tauet til opphuggingsverkstedet i Blyth. En epoke var uigjenkallelig slutt.
Selv om Zeiner fusket en del i faget, ble han aldri elektriker. Han valgte å fortsette på sjøen, hvis han da hadde noe valg, jobbene sto ikke i kø på denne tiden. Han tok stuertskolen i 1928 og seilte som kokk og stuert i utenriksfart. Han var også krigsseiler og var ute i ett strekk fra 1939 til 1946. Etter krigen var han på hvalfangst flere sesonger og hadde sin siste tur til sjøs med ”Kosmos-III” i tankfart i 1953. Deretter var han ansatt i Kystartilleriet , Oslofjord festning (Mågerø, Torås, Bolærne). Zeiner døde i 1989, 80 år gammel.
Kilder:
Lindgård Zeiners dagbok fra reisen Australia- England.
Zeiners datter,Inger Zeiner.