Ved Astrid Bjønnes
En samtale med Gerd Norma Berntsen
Hun var bare fire år da krigen brøt ut. Bildene fra den dagen er brent inn i henne slik det ofte er med sterke opplevelser i tidlig alder. De vil aldri forsvinne.
– Det var flyene. Vi, mor, far, min to og et halvt år eldre bror og jeg sto i det sydvendte soveværelsesvinduet. Flyene fløy så lavt at vi kunne se flygerne. Jeg minnes vi kunne se lærhjelmen og brillene. Den forferdelige støyen fra flyene var skummel, men det var mor og fars tonefall da de snakket sammen som var aller mest skremmende. Dette var noe alvorlig og skummelt. Jeg husker ikke hva de sa, men det tonefallet, spesielt mors, skremte meg virkelig. Jeg skulle fylle fire år 18. mai 1940.
Dette var veldig tidlig om morgenen 9. april 1940.
Redselen satte seg i meg, og jeg var redd for flyvemaskiner helt til langt inn i voksen alder. Det var også det fryktelige bråket som jeg var redd for. Når jeg hørte jordfresermaskinen til naboen om våren (som var nazist og hadde tilgang til bensin under krigen. Vi hadde bare en nabo som var nazist, og som også hadde jordfreser), ble jeg også livredd. Jeg forbandt det med den første krigsdagen.
Jeg sitter hjemme hos Gerd Norma Berntsen og hører henne fortelle. Temaet vårt er fangeleiren på Ormelet. Hun vokste opp i et av nabohusene til den leiren og er en av de få som har klare minner om den. Det er mest glimtvise bilder slik det er fra barndommen, men de er til gjengjeld svært sterke og sitter til evig tid.
– Jeg tror det må ha vært i 41 eller 42 at de begynte å bygge leiren. Huset de brukte ble kalt «Arbeider’n», det var Arbeiderforeningens lokale. De arrangerte selskaper med dans til levende orkester. Mine foreldre kunne fortelle at det var «stil» over danseaftenene på «Arbeider’n», damene stilte i side kjoler på de tilstelningene. Det ble vel bygget på 20-tallet en gang. Ja, jeg husker ikke det, men det har jeg fått fortalt.
Hvordan stolpene og piggtråden for å bygge fange leieren ble fraktet, husker jeg ikke helt, men jeg erindrer mange hester ved «Arbeider’n» på den tiden, så materialene ble nok fraktet med hest. Tyskerne rekvirerte jo bare hester fra bøndene når de skulle ha noe fraktet, så det var ikke noe problem. Det var dobbelt gjerde, med noen meters mellomrom, begge gjerdene hadde innovervendte stolper på toppen, så det skulle være umulig å klatre over. Gjerdet var bundet sammen i små ruter av piggtråd og var veldig solid. De satte ut vakter ved porten, og de patruljerte rundt hele leiren om natten. Allikevel var det noen som klarte å rømme. Da ble det husundersøkelse i husene. De banket ikke på med nevene, men brukte geværkolben eller sparket og slo i døra. Så trampet de inn med støvlene sine og endevendte alt, åpnet skap og dro ut skuffer, som om noen kunne gjemme seg i en skuff! Men de benyttet nok anledning til å se etter skjulte radioer og annet illegalt. De fant aldri noe hos oss, men det var skremmende. Særlig fordi det skjedde midt på natta. Ikke rart jeg var redd tyskere.
– Var du ofte redd ellers også? På skoleveien for eksempel?
– Ja, vi gikk på skolen annenhver dag, og alle de andre fra Ormelet gikk de andre dagene, så jeg måtte gå alene. Det var tre-fire km å gå til Kirkely. Når det ikke var snø, kunne jeg nesten gå hele veien til skolen utenom storveien. Jeg gikk over «Pytteberget», en deilig fredelig vei som jeg virkelig kunne kose meg på. Fra «doktorsvingen» måtte jeg på hovedveien et lite stykke, det gruet jeg meg for hver dag. Da jeg kom til Simonsen, kunne jeg ta av fra hovedveien og gå resten av skoleveien gjennom skogen. Der følte jeg meg trygg (så lenge det ikke kom flymaskiner). Jeg var redd for å treffe tyskere i bil. Eller, enda verre, i motorsykkel med sidevogn. De marsjerte også. Det var skremmende! Men de var flinke til å synge, det gjorde de ofte når de marsjerte.
–
Det blir av og til stille etter at hun hun har fortalt engasjert om noe. Jeg må liksom forsøke å forestille meg det hele.
Jeg er jo særlig interessert i russerne som satt i fangenskap der og spør om det er noe spesielt hun husker om dem.
– Det er jo en grav på Tjøme kirkegård over en russisk fange, forteller hun. Jeg tror det står på den: «Russisk krigsfange. Død på Ormelet. Sommeren 1942»
– Vet man noe mer om ham? spør jeg.
– Ja, sier hun og blir svært alvorlig. Han ble slått i hjel. Bokstavelig talt slått i hjel.
– Så noen det?
– Ja, jeg så det sjøl. Det var midt på lyse dagen, og det var klart at det var gjort til skrekk og advarsel for både fangene og oss rundt. Han hadde klart å rømme, tror det var to som rømte den gangen (den andre vet jeg ikke noe om, hvordan det gikk med han). Tror det var de som ble funnet i ei hytte på Gon. Da slo de ham. Om igjen og om igjen. Han falt, og de sparket, så måtte han reise seg og de slo ham igjen, og han falt, og måtte reiste seg igjen. Til slutt reiste han seg ikke mer.
–
Vi blir begge stille og må svelge litt. Det blir for mye. Hun var seks år, tenker jeg. Og glemmer det aldri.
– De grov ham ned i haven til en nabo, som hadde tomt helt ned til fangeleiren, og det ble holdt vakt der, også om natten. Tyskerne gav beskjed til ekteparet som eide haven at hvis det kom blomster på russerens grav, ble de skutt. Naboen passet på hver natt, til ingen lenger kunne se hvor russeren var gravlagt. Nåde den som forsøkte å legge blomster der! Den ville gå samme vei!
Da krigen var over, ble han gravd opp og flyttet til kirkegården.
– Er han identifisert?
– Nei, ingen vet hvem han var.
Jeg tenker på de tusenvis av falne, både krigsfanger og soldater som ligger rundt omkring i verden, familiene som sitter igjen og ikke aner hvor deres far, bror, mann eller sønn er blitt av. En av dem ligger på kirkegården på Tjøme.
I- Jeg bare lurer på hvor de gjorde av alle de andre, tilføyer hun etter en stund. Det er klart det var flere. Det skjedde nok helst på natten. Noen tror det var et sted på Torås der de ble henrettet. Det er synlige spor etter kuler i en fjellvegg der ute…
Jeg grøsser ved tanken på hva som har skjedd her like i nærheten.
– Hvem var vaktene i leiren? Var det noen norske?
– Nei, de var alle tyskere. Noen av dem bodde i huset rett over veien hos Karoline Johannesen. Hun bodde med familien i den ene delen og tyskerne i den andre. De forsøkte også å ta vårt hus, men da var det Julius Johnsen som klarte å få dem vekk fra det. Derfor beholdt vi huset vårt. Grunnen til at vårt hus ble spart, var nok at det her var to små barn og vi måtte flyttet ut. Hos Johannesen var det bare voksne, og huset var så stort at huseierne kunne bli boende. (Dette var noe Julius Johnsen fortalte far selv, og som ikke jeg visste før etter krigen).
– Tilbake til russerne. Det var selvfølgelig ikke bare russere der, men det var det de ble kalt.
– Nei, tror det var en del jugoslaver der også, men det er jeg ikke sikker på. Det var nok flere nasjonaliteter i alle fall.
Noe de fikk lov til, i hvert fall på sommerkvelder, var å synge før de gikk og la seg. Det var litt av en sang! De la hele sin sjel i det der ute på gårdsplassen. Det var først og fremst russiske folkesanger, og jeg husker de sang «Volga, Volga». Det var som om hjertet rant over. Og vi satt i vinduene og hørte på.
Vi hadde forresten den sangen på plate, og en gang satte jeg og venninnen min den på, på fullt og åpnet vinduene! Da kom mamma løpende og fikk stoppet det. Hun var rasende! Antageligvis var hun skrekkslagen over hva det kunne føre til. Vi skjønte ikke det, bare ville at de skulle høre sangen.
Vi ler litt av dette. Heldigvis kan vi le litt også, for det er mye å gråte av i denne beretningen.
– Hvor jobbet de, disse fangene? lurer jeg på. De gikk vel ut av leiren om morgenen? Så du oppstillingen?
– Ja, vi så de stilte opp og at de gikk av gårde til jobb. Jeg så bare de som arbeidet på jordene. De andre var vel på Tjønneberget og på Torås, men det vet jeg ikke. De som jobbet på jordet, kunne vi få gitt litt mat. Det var jo forskjell på de tyske vaktene også. Noen snudde seg bare bort, mens andre var veldig ivrige i tjenesten og forbød all kontakt. Vi ble jo kjent med dem etter hvert og visste hvem som var hvem. Da kunne vi gå til porten også og få gitt dem litt mat. Til gjengjeld fikk vi gaver som de hadde laget. Det var først og fremst skrin og fugler de hadde skåret ut. Jeg hadde lenge en stor, flott hane, men den samlet så mye støv at jeg kastet den til slutt. Det angrer jeg selvfølgelig på i dag. Hvor de fikk materialer og redskaper fra, er en gåte, men de fikk det til!
– Husker du noe fra fredsdagen?
– Om jeg gjør! Jeg husker ikke så mye fra den første 17. mai, men jeg husker 8. mai svært godt.
Det var stor usikkerhet om det ville bli invasjon hele vinteren 44-45. Da vi la oss på kvelden, ble mine klær alltid lagt på en stol og min brors på en annen. Slik var det alltid, og en gang overhørte jeg mine foreldre si til hverandre at om noe skjedde, skulle den ene ta boren min og den andre ta meg for å komme oss i sikkerhet. Da måtte det være orden i alt slik at de visste hva de skulle gripe.
Utover våren -45 var usikkerheten stor. Hvis invasjonen kom, var det på strendende. Derfor var det lagt ut store steiner på alle strendene (der det var langgrunt). Det var for å hindre landgang, eller i alle fall å forsinke landgangen.
En av de første dagene i mai ble mine foreldre bedt i bryllup, og det skulle stå på Grepan. De var svært i tvil om de skulle gå, for det kunne skje noe, og hva med oss ungene som skulle være hjemme? Vi skulle riktignok ha noen hos oss, men allikevel. Vi visste at Hitler var død, men det var stor usikkerhet. Til slutt bestemte de seg for å gå, for om invasjonen kom, ville den jo også komme ved Grepan, og da ville de se det, slik at de kunne komme seg fort hjem!
Så var det den 7. om kvelden. Vi hadde torskeselskap hjemme hos oss, en slags før-feiring av freden. Det var antagelig bare snakk om timer. Utpå kvelden kom vår onkel kledd i hjemmefrontens uniform. Det ble stort oppstuss, det var nok mor som var den som var aller mest redd, hun skubbet ham ned i kjelleren. Ikke nok med at han var i uniform, men han hadde også gevær, og det var strengt forbudt! De visste jo ikke hva som kunne skje.
Vi gikk og la oss, men utpå morgenkvisten, ved 4-5-tiden, kom de første lastebilene med nazister. De første som kom var lensmann Wiese og hans kone. Jeg husker at hun ikke ville gå ned fra lasteplanet. De ble stengt inne i leiren. Den var nemlig tom. Fangene var blitt flyttet på vinteren 44-45, så det var ingen der. Da kunne nazistene sperres inne der.
Det må også nevnes at de fleste tyskerne på Torås og Mågerø var blitt byttet ut på vinteren. Noen av dem var blitt litt for «norske» og ville ha vanskeligheter med å rette gevær mot nordmennene om nødvendig. De ble derfor byttet ut med «halvville» folk som hadde vært på Østfronten.
De nazistene som ble sperret inne på Ormelet, var jo kjente naboer og slektninger, og de satt ikke der lenge. Det ble for nært, så de ble byttet ut etter noen dager med de som satt i en annen leir, og jeg tror det var på Bergan, men det er jeg ikke sikker på. Dem var det ikke så mange av oss som kjente.
Det brøt løs en glede den 8. mai som ikke kan beskrives. Folk lo og sang, klemte hverandre og var så glade som jeg aldri hverken før eller senere har opplevd. Det er umulig å uttrykke i ord.
Det er leieren slik den var når russerne var der, men at dette bildet er tatt etter freden når nazistene var kommet dit.
– Og leiren? Spør jeg.
– Jeg fikk komme inn på «Arbeider’n» etter den var tom. Grunnen til det var nok at far til min venninne var i Milorg, så jeg fikk være med til Torås rett etter freden, men «Arbeider’n» var jeg ikke inne på før etter nazistene var borte. Dette var nok ikke noe alle fikk med seg, men jeg var sammen med min venninne og hennes far. Jeg kan ennå se for meg den smale gangen mellom de smale køyene i tre etasjer. Bak leiren var det en slags innretning med ei tønne og en ganske stor bekk som rant forbi. Der fikk de en form for dusj.
– Og ingen tok bilde av dette da? spør jeg.
– Nei. Det sitter på netthinna, sier hun og peker bak øynene.
Der kommer det til å sitte til evig tid, og det er bare hun som kan formidle det til oss.
Etter krigen ble bygningen igjen ombygd. Køyene ble tatt ut, og det ble skurt og avlust med sterke midler.
På 50-tallet ble den brukt til kino og forsamlingssal. Siden flyttet Sørensens snekkerverksted inn, og nå er det en blikkenslagervirksomhet som holder til der. Men det er den samme bygningen…
Astrid Bjønness og Gerd Norma Berntsen 27. mai 2015